Er litteraturen bra for deg?

Er litteraturen bra for deg?

- Dette er en skriftlig versjon av et fagkveld-foredrag holdt av Frode Lerum Boasson våren 2014.

Af Frode Lerum Boasson, Riss, Applaus 02/14

I det berømte forordet til The Picture of Dorian Grey (1890/91) leverer Oscar Wilde (1854-1900) med gnistrende eleganse et av litteraturhistoriens mest kraftfulle forsvar for Kunstens opphøyde sfære hinsides godt og ondt. Litteratur, skriver han, kan hverken være moralsk god eller forkastelig. En ekte forfatter har ingen etiske sympatier, og en bok har ingen moral. Den er godt eller dårlig skrevet, det er alt:

  The artist is the creator of beautiful things. To reveal art and conceal the artist is art's aim. [...]

  Those who find ugly meanings in beautiful things are corrput without being charming. This is a fault. Those who find beautiful meanings in beautiful things are the cultivated. For these there are hope. [...]

  No artist desires to prove anything. Even things that are true can be proved. No artist has ethical sympahties. An ethical sympathy in an artist is an unpardonable mannerism of style. [...]

  We can forgive a man for making a useful thing as long as he does not admire it. The only excuse for making a useless thing is that one admires it intensely.

  All art is quite useless (Oscar Wilde, Preface to The Picture of Dorian Grey)

Wildes formuleringer lyser av briljans og vidd. Men er det sant? Er det sant at en bok ikke har moral, eller at all kunst er unyttig, og skjønne ting bare betyr skjønnhet? Dette er spørsmålene jeg skal kretse rundt i dette foredraget. Og med dem skal jeg ikke besvare, men bare så vidt sneie innom et av litteraturteoriens mest spennende problemer: Hvis det er sant at en bok bare er godt eller dårlig skrevet, hvorfor hender det da at man av og til finner seg selv lesende med en stikkende, voksende, ubehagelig moralsk klump i magen samtidig som man ikke kan klage på at boken er dårlig skrevet?

                      Alle har gjort det, alle gjør det, og hver gang blir det et problem: Hvordan skal man, når man leser en forbannet god bok med en forkvaklet, grusom eller motbydelig moral, forholde seg til den? Skal man tillegge det vekt i vurderingen, i så fall hvordan, og hvilken betydning bør det få? Kan boken regnes som god, i besittelse av ekte litterær kvalitet? Eller må vi slå ned på moralen – gjøre oss «corrput without being charming»? Kort sagt: finnes det umoralske bøker, og hvilken betydning har moralsk vurdering i bedømmelsen av litterær kvalitet?

                      Det Wilde henvender seg mot, er den eldgamle anklagen mot litteraturen først formulert av Platon. Diktekunsten er ikke rasjonell, den er ikke pålitelig og gitt dens innflytelse kan man aldri vite hvem som har makten:

Slipper du den honningsøte muse inn […] så blir lyst og smerte konge i staten, […] ikke loven og ikke fornuften som jo alltid har vist seg å være den som kan styre best […] (Platon, Staten, bok 10).

Lyst og smerte, ikke Fornuften, det er litteratens virkemidler og Platons dypeste frykt, er at litteraturen er så kraftfull, så manipulerende, at den kan øve skjult og irrasjonell påvirkning. Hvis ikke inspirasjonen er god, da er litteraturen farlig, langt farligere enn andre farlige ting. For det litteraturen gjør, mener Platon, er å virke emosjonelt fremfor rasjonelt. Den kan gi oss en forkvaklet moral- og virkelighetsoppfatning. Litteraturen kan med andre ord være alt annet enn bra for deg – og av den grunn kastet også Platon dikteren ut av staten.

                      Litteraturhistorien er full av eksempler som (ironisk) spiller på Platons frykt. Don Quixote forleser seg på ridderromaner, han blir det han leser, og reiser ut i verden for å forsvare ridderidealene, finner sin undergang og har siden vært berømt for det. Det samme gjelder Flauberts vidunderlige, men akk så idiotiske, Madame Bovary. Hun forleser seg på triviallitteratur og viser hvor galt det kan gå. Bovary forsøker ikke bare å leve et umulig liv basert på romansene hun har lest, hun begår også det mest pinefulle arsenikk-selvmord, fordi det er i tråd med dem. Slik står hun til skrekk og advarsel for alle som fortsatt tror at det å lese triviallitteratur er uten konsekvenser. Det er det rene selvmord! Og det er nettopp dette som er innsikten. Bøker er, som litteraturviteren Wayne C. Booth påpeker – i verket med den briljante tittelen The Company We Keep. An Ethics of Fiction – venner vi omgir oss med. Og alle vet at dårlige venner øver dårlig innflytelse.

                      Vi kjenner anklagen, selv om den i dag forekommer langt oftere i forbindelse med film eller tv- og dataspill, enn litteraturen. Det er alltid det nyeste mediet som treffes, men anklagen gjelder fortsatt og kan kokes ned til standardfrasen: Du blir voldelig av å spille voldelig spill, se voldelige filmer, eller lese voldelige bøker. Er anklagen korrekt, er det mange bøker som kan være direkte farlige. Ta for eksempel Abo Rasuls (Matias Faldbakken) Macht und Rebel (2002) og hans romankarakter med det overtydelige navnet Rebel. Hva om noen blir påvirket av hans virkelighetsoppfatning, tar ham alvorlig og finner inspirasjon i ham? Rebel beskriver seg selv slik:

Jeg har gått lei av å fantasere om krig. Jeg trodde lenge det var eneste utvei. At man burde gi krigen en sjanse. At det eneste som kunne skape verdifulle holdninger hos folk var vill frykt og nød og den grusomste form for tyrannisk undertrykkelse. Jeg har ofte ønsket å sitte som en beinete hund under pisken til feite uniformerte kommandanter i uforståelig triste og grå konsentrasjonsleirer. Jeg har fantasert om å begå de dypeste umenneskeligheter mot raser og folk jeg ikke tilhører mens jeg er pumpet full av metamfetamin og kampkokain og all verdens krigsdop (Faldbakken: Macht und Rebel, Cappelen, 2002, 17).

Rebel er en fyr som kjeder seg så voldsomt i velferdsstaten Norges absolutte moralsk korrekte hykleri, at han fantaserer om å drepe uskyldige mennesker i rus, bare for å få tiden til å gå. Passasjen ble både kommentert og slått ned på da boken kom ut, men ble med god grunn ikke tatt dødsens seriøst. Det var i 2002. Siden har virkeligheten, som den ofte gjør, trumfet fiksjonen. Ni år senere pumper en vestkantgutt seg full av «all verdens krigsdop» og angriper nettopp velferdsstaten med dypere umenneskelighet enn Norge noen gang har sett.

                      Endrer dette vår lesning av Macht und Rebel? Blir boken plutselig mer enn bare tekst, og bør vi gå spørsmålet om hvor dens etiske «norm» egentlig befinner seg nærmere i sømmene? Bør bokens holdning undersøkes og tillegges vekt, og hvis den oppleves i tråd med sitatet bør den da i så fall forbys? Her er det fristende å komme med innsiktene fra Wilde. Macht und Rebel er en roman. Den er fiksjon, kunst, litteratur. Den har ikke med handling å gjøre, men utforsker viktige spørsmål i vår tid. Men medfører dette også at de moralske værhårene ikke bør tillegges betydning i vurderingen? I så fall, hva da med de gode vennene, bøkene som øver god innflytelse?

                      Det er nøyaktig det samme som gjør en bok god som gjør den ond, eller farlig: Det er dens evne til å påvirke oss, hensette oss i estetiske opplevelser som gjør oss hjemløse i vår egen stue. Rykke oss ut av vår vanlige hverdag og få oss til å se den på en ny måte. Det er ikke slik at litteraturen påvirker oss én til én. Det er – heldigvis – ikke slik at jeg har lest så mye Hamsun at jeg har begynt å oppføre meg som Nagel, Glahn eller Isak. Det å lese Hamsun og alle andre man leser, fører oss imidlertid opp i situasjoner vi aldri ellers ville kommet i, og kanskje heller aldri ville drømt om. Samtidig fører litteraturen oss opp i sitasjoner vi er i hver eneste dag, i tillegg til situasjoner vi håper vi ikke kommer i, men vet vi vil komme i, som forelskelse, ulykker, skilsmisse eller død. På denne måten øver litteraturen empatien vår, den gjør oss moralsk bevisst, den viser fram normer, regler, forventninger, og av og til, i de aller beste tilfellene viser den yttergrensene for hva det er mulig å forestille seg. Men gjør dette oss til mer moralske eller bedre mennesker? Nei, nei! Empati kan brukes til så mangt, både til det gode og onde. Hvis jeg trener meg i hvordan det føles å være deg og blir god til det, da vet jeg både hva som føles godt og hva som føles vondt, hva som leder til lykke og ulykke, og kan velge å bruke kunnskapen moralsk, eller umoralsk, for eksempel som torturist.

                      Aristoteles definerer i Den nikomakiske etikk det han kaller phronesis. Phronesis er sammen med episteme og techne de tre ordene han benytter for visdom eller kunnskap. Phronesis er den praktiske fornuft og betegner vår evne, ikke bare til å bestemme hvordan vi skal nå våre mål, den beskriver også vår evne til å reflektere over og å nå målene i harmoni med det vi anser som det gode liv. Og her er det litteratur og moral kommer inn i bildet. Litteratur og det å lese fører ikke til det gode liv, men litteraturen er et av våre fremste redskap for å utvikle våre phronetiske evner, og dermed et av de viktigste redskapene til å nå det gode liv, hva enn det skulle være.

                      Dermed er vi tilbake til Wilde igjen. Wildes forord har gjentatte ganger blitt lest og anklaget for å være den mest dekadente form for l'art pour l'art – kunst for kunstens skyld-tankegang. Men da er det i så fall et himmelropende gap mellom forordet og romanen det står i. Romanen, som på alle måter kan sies å være en utforskning av forholdet mellom liv, moral og kunst, synes å peke mot det motsatte. Og det er dermed, tror jeg, en misforståelse å lese Wilde bare som en amoralsk pelsbekledd flamboyant forfatter. Det han gjør i forordet er ikke å si at ingen bøker er moralske eller umoralske. Han snur det på hodet og sier at virkelig gode bøker alltid er godt skrevet, og at umoralske bøker aldri er blant dem.